NO-FOR-1985-06-28-1679 — Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen)

Kap. 1. Stedlig virkeområde for påtalemyndighetens tjenestemenn. § 1-1 Stedlig fordeling av sakene innen påtalemyndigheten En straffbar handling skal som alminnelig regel etterforskes og påtales i det distrikt hvor handlingen antas foretatt. For saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet gjelder reglene i kap. 35 . § 1-2 Flere med påtalemyndighet i samme sak Kan en sak etter straffeprosessloven også anlegges i en annen rettskrets enn gjerningsstedets, skal den som alminnelig regel etterforskes og påtales i det distrikt hvor politiet først har fått befatning med saken såfremt vedkommende påtalemyndighet finner at saken bør anlegges der. Tilsvarende gjelder for handlinger som er begått i utlandet. Mener vedkommende påtalemyndighet at saken heller bør etterforskes og påtales i en annen rettskrets og det oppstår uenighet om overføring av saken, avgjøres spørsmålet av overordnet påtalemyndighet. Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder også når forfølgning av flere straffbare handlinger eller mot flere personer forenes til en sak etter reglene i straffeprosessloven § 13 . § 1-3 Tjenestemennenes stedlige virkeområde Tjenestemenn i påtalemyndigheten har bare påtalemyndighet i det distrikt hvor de gjør tjeneste. De kan likevel også utenfor sitt distrikt begjære foretatt rettergangsskritt i anledning saken. I tilfelle kan begjæringen sendes direkte til vedkommende tingrett når det finnes hensiktsmessig. Det stedlige politikammer skal orienteres dersom saken gjelder tilståelsesdom. De forskjellige distrikters påtalemyndighet er pliktige til på begjæring å yte hverandre bistand. Blir begjæring om bistand rettet direkte til vedkommende tjenestemann, skal den overordnede underrettes. Begjæring fra et politikammer eller en lensmann om bistand av et lensmannskontor i et annet politidistrikt, kan rettes direkte til vedkommende lensmannskontor. Når bistandsbegjæringen innebærer bruk av tvangsmidler eller dersom etterforskingen ellers tilsier det, skal den rettes via det stedlige politikammer. Når det finnes hensiktsmessig kan likevel begjæringen samtidig rettes direkte til lensmannskontoret, som avventer det stedlige politikammers beslutning. Er etterforskingen sentralisert til et bestemt politikammer, kan dette foreta etterforskingsskritt også utenfor sitt distrikt. Et politikammer kan også ellers foreta etterforskingsskritt utenfor sitt distrikt når opphold vil kunne skade etterforskingen eller når det er avtalt mellom de berørte politikamrene. Foretar en tjenestemann i påtalemyndigheten etterforskingsskritt uanmodet på vegne av en annen tjenestemann, skal vedkommende underrettes snarest mulig. Det samme gjelder når tjenestemannen foretar etterforskingsskritt utenfor sitt distrikt. Kap. 2. Alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen. § 2-1 Registrering av straffesaker m.m. Justisdepartementet i samråd med riksadvokaten gir nærmere regler om påtalemyndighetens registrering av straffesaker og om hvordan dokumentene skal ordnes i den enkelte straffesak. § 2-3 Korrespondanse med departementene Korrespondansen mellom påtalemyndighetens tjenestemenn og departementene vedrørende straffesaker sendes gjennom riksadvokaten når ikke annet er bestemt. Kurante ekspedisjoner kan likevel sendes direkte til vedkommende departement. § 2-4 Påtalemyndighetens tjenestemenn som forsvarer og verge i straffesaker Påtalemyndighetens tjenestemenn må ikke innenfor sitt distrikt ta på seg oppdrag som verge for noen siktet (mistenkt). Har tjenestemannen i sin tjeneste hatt befatning med saken, må han heller ikke utenfor sitt distrikt ta på seg slikt oppdrag for siktede (mistenkte). Bestemmelsene i første ledd gjelder også for oppnevning som forsvarer for siktede (mistenkte). § 2-5 Habilitetskrav En tjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller handler på vegne av denne, er ugild når han står i et forhold til saken som nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Han er også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når ugildhetsinnsigelse er reist av en part. Er en tjenestemann ugild, anses også hans underordnede ved samme embete ugilde, når ikke hans nærmeste overordnede bestemmer noe annet. § 2-6 Avgjørelse av habilitetsspørsmålet Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild. Når en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han snarest mulig forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. Dersom det er reist spørsmål om riksadvokatens ugildhet, kan departementet avgjøre at han ikke er ugild. Tjenestemann som anser seg som ugild, skal snarest mulig gi sin nærmeste overordnede meddelelse om dette. Når en tjenestemann er ugild, avgjør hans nærmeste overordnede hvordan saken skal behandles videre. Selv om en tjenestemann er ugild, kan han ta slike skritt som ikke uten skade kan utsettes og ikke kan overlates til en annen. § 2-7 Lensmennenes og politistasjonssjefenes påtalekompetanse Bestemmelsene om påtalemyndighetens kompetanse i § 7-4 tredje ledd og § 7-5 annet ledd første punktum og i kap. 10 og 17 til 22 gjelder ikke for lensmennene og politistasjonssjefene. § 18A-1, § 18A-2 og § 18A-4 gjelder likevel tilsvarende for lensmennene og politistasjonssjefene så langt de passer. Lensmennene og politistasjonssjefene kan bare beslutte pågripelse, ransaking og beslag når det ikke er anledning til å innhente beslutning fra overordnet påtalemyndighet. Det samme gjelder begjæring om rettslig avhør, jf. straffeprosessloven § 237 første ledd. § 2-8 Oversettelse når siktede ikke forstår norsk Dersom siktede ikke forstår norsk, skal påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet, jf. kap. 17 til 22, eller rettsmiddelerklæring, jf. kap. 27 , oversettes til et språk vedkommende forstår. Oversettelsen bør normalt skje skriftlig, med mindre det anses ubetenkelig at innholdet i avgjørelsen blir muntlig oversatt når avgjørelsen blir forkynt eller meddelt siktede. Bestemmelsen i første ledd gjelder også ved forkynning av dom, jf. § 26-3 , og ved meddelelse av kjennelser og andre rettslige beslutninger. For øvrig skal sakens dokumenter oversettes på det offentliges bekostning i den grad det anses påkrevd for å vareta siktedes interesser i saken. Kap. 3. Taushetsplikt. § 3-1 Taushetsplikt Reglene om taushetsplikt i politiregisterloven § 22 og kapittel 6 kommer til anvendelse for enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet og påtalemyndigheten. Kap. 7. Generelle regler om anmeldelse og om iverksetting og utføring av etterforsking. § 7-1 Behandling av anmeldelse Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet. Er anmeldelsen muntlig, skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift. Anmeldelse som skjer til statsadvokat eller riksadvokaten kan uten videre sendes til vedkommende politimyndighet. Enhver anmeldelse skal snarest registreres i samsvar med gjeldende regler, jf. § 2-1 . Anmeldelse som innkommer til lensmannen, skal etter registrering sendes til politikammeret for registrering der. Anmelderen skal på begjæring gis skriftlig bekreftelse på at anmeldelse har skjedd. Dersom det er grunn til å tro at etterforsking i saken vil høre under et annet politikammer, jf. kap. 1 , eller at det skal gis melding til overordnet påtalemyndighet etter reglene i § 7-2 , skal anmeldelsen snarest forelegges vedkommende tjenestemann med påtalemyndighet. Det samme gjelder når saken ellers tilsier det eller når det følger av særlig instruks. Uten beslutning av overordnet kan det likevel foretas skritt som ikke uten skade kan utsettes. § 7-2 Underretning til overordnet påtalemyndighet om anmeldelse Politiet skal underrette statsadvokaten eller riksadvokaten når det får kjennskap til at det er begått særlig alvorlige lovbrudd i distriktet eller når det ellers er begått straffbare forhold som vekker stor oppsikt. Det samme gjelder dersom det er grunn til å tro at politikammeret ikke selv har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre etterforskingen eller dersom det bør overveies å sentralisere ledelsen av etterforskingen. Større saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet som etterforskes lokalt skal det gis underretning om til Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, jf. kap. 35 . Om melding til Kriminalpolitisentralen gjelder reglene i politiregisterforskriften § 10-11 . Blir en embets- eller tjenestemann i politiet anmeldt eller oppstår det på annen måte mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling utenfor tjenesten, skal melding normalt gis til statsadvokaten som treffer bestemmelse om den videre etterforsking. Dreier det seg om et lovbrudd av særlig alvorlig art, sender statsadvokaten meldingen videre til riksadvokaten og avventer hans forholdsordre. Ved anmeldelse eller mistanke om straffbar handling begått i tjenesten av en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten skal det gis melding etter reglene i § 34-5 første og andre ledd. § 7-3 Underretning til særskilt myndighet om anmeldelse Gjelder anmeldelsen overtredelse av bestemmelser hvor det er etablert en særskilt kontrollmyndighet, bør anmeldelsen forelegges vedkommende myndighet før etterforsking iverksettes. § 7-4 Iverksetting av etterforsking Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Etterforsking etter første ledd skal også foretas når en ellers straffbar handling er begått av et barn som var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet, jf. straffeprosessloven § 224 andre ledd. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen og om begrensninger i plikten. Det kan også foretas etterforsking når et barn, som ikke er fylt 12 år, har begått en ellers straffbar handling. Etterforsking kan også foretas når en ellers straffbar handling er begått av en person som ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet. Påtalemyndigheten kan beslutte å henlegge en anmeldelse uten at det foretas etterforsking når det er klart at det anmeldte forhold ikke er straffbart. Bestemmelsene i § 17-2 om underretning til anmelderen gjelder tilsvarende. Ved brann skal det foretas etterforsking om årsaken selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det samme gjelder ved annen ulykke som har voldt alvorlig personskade eller betydelig ødeleggelse av eiendom. Ved ulykker som skal undersøkes av fast eller særskilt oppnevnt kommisjon eller av vedkommende myndighet, kan etterforsking foretas i den utstrekning påtalemyndigheten finner grunn til det. Kommisjonen eller vedkommende myndighet skal i tilfelle varsles om igangsetting av etterforsking. Også ellers kan politiet foreta etterforsking om årsaken til ulykker, jf. straffeprosessloven § 224 annet ledd. Når et barn under 18 år dør plutselig og uventet, skal politiet innlede etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det gjelder ikke dersom det er åpenbart at dødsfallet ikke skyldes en straffbar handling. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan etterforskingen skal skje og om begrensninger i plikten. § 7-5 Generelt om utføring av etterforskingen Etterforskingen utføres av politiet, med det unntak som følger av kapittel 34 . Påtalemyndigheten har ansvaret for at etterforskingen skjer i samsvar med lov og instruks og kan etter behovet i den enkelte sak gi pålegg om etterforskingens gjennomføring. Uten beslutning av overordnet kan enhver politimann foreta skritt som ikke uten skade kan avventes. Påtalemyndigheten gir nærmere generelle regler om prioritering og gjennomføring av etterforskingen i straffesaker. Dersom en offentlig tjenestemann i tjenestens medfør erfarer at det har skjedd en overtredelse av et straffebud, kan forelegg utferdiges i henhold til dennes skriftlige innberetning uten videre undersøkelser. Dersom en offentlig tjenestemann i tjenestens medfør erfarer at det er begått et lovbrudd med strafferamme på fengsel inntil 1 år og mistenkte straks erkjenner forholdet, kan saken av påtalemyndigheten, jf. § 21-1 , oversendes tingretten med begjæring om pådømmelse i henhold til tjenestemannens skriftlige innberetning, når mistenkte samtykker i dette. Riksadvokaten gir retningslinjer om anvendelse av bestemmelsen i dette ledd. § 7-6 Orientering til fornærmede og etterlatte Fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift med mindre hensynet til etterforskingen eller andre grunner gjør det utilrådelig. Andre fornærmede skal informeres etter behov. Så langt det er mulig skal fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge varsles før det holdes pressekonferanse eller opplysninger om saken offentliggjøres på annen måte. Kap. 7A. Enkelte særlige rettigheter for fornærmede og etterlatte. § 7A-1 Kontaktperson i politiet Politiet skal oppnevne en kontaktperson for fornærmede med bistandsadvokat og for etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Kontaktpersonen skal blant annet ha ansvaret for at fornærmede og etterlatte får den informasjonen de har krav på etter § 7-6 . § 7A-2 Rett for fornærmede og etterlatte til å utpeke en stedfortreder Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge kan utpeke en stedfortreder som på deres vegne kan utøve retten til innsyn og til å motta informasjon fra politi og påtalemyndighet. Hvis det er oppnevnt bistandsadvokat, skal politi og påtalemyndighet gi all skriftlig informasjon både til bistandsadvokaten og stedfortrederen. Muntlig informasjon behøver bare gis til bistandsadvokaten. Stedfortrederen kan få samme informasjon ved å henvende seg til politi eller påtalemyndighet. § 7A-3 Varsel om rekonstruksjoner og lignende Skal fornærmede eller etterlatte delta ved åstedsbefaringer, rekonstruksjoner eller andre etterforskingsskritt, skal bistandsadvokaten varsles. Bistandsadvokaten har rett til å være til stede. Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal også ellers varsles om rekonstruksjoner dersom slik underretning vil være av betydning for dem. Kap. 8. Politiavhør. § 8-1 Opplysninger som skal gis ved avhør Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham. Siktede bør spørres om hvem han ønsker oppnevnt som sin offentlige forsvarer når han har krav på slik forsvarer. Mistenkte skal spørres om navn, stilling og bopel. Likeledes skal han, eventuelt etter at forklaring er gitt, anmodes om å gi de opplysninger som etter § 8-15 skal tas med i personaliarapporten. § 8-1a Vurdering av siktedes behov for forsvarer Dersom siktede ikke benytter seg av retten til å la seg bistå av forsvarer, skal politi og påtalemyndighet fortløpende vurdere om det foreligger særskilte forhold som nevnt i straffeprosessloven § 100 annet ledd, som tilsier at siktede bør ha slik bistand. I så fall skal melding inngis til retten med anmodning om å vurdere oppnevning av offentlig forsvarer for siktede. § 8-2 Gjennomføringen av avhøret Er mistenkte villig til å forklare seg, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold saken gjelder. Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham. Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger. Han skal etter omstendighetene gjøres kjent med at en eventuell tilståelse ikke uten videre vil medføre løslatelse. Det må ikke brukes midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Blir det foretatt avhør av en mistenkt som antas å være påvirket av rusmidler, skal det gis opplysning om dette i rapporten. Avhørene må ikke ta sikte på å trette ut avhørte. Han må gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile. Innrømmer mistenkte å ha begått en handling som avhøret gjelder, skal han spørres om han erkjenner seg skyldig til straff. Har han gitt en uforbeholden tilståelse og saken antas å kunne pådømmes etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), skal han gjøres oppmerksom på dette og hva tilståelsesdom innebærer, samt spørres om han samtykker i slik pådømmelse. Han skal også orienteres om at samtykke innebærer at eventuelle sivile krav vil kunne bli pådømt av retten. Dersom mistenkte nekter å være skyldig, kan han gjøres kjent med de foreliggende opplysninger i saken hvis det kan skje uten skade for etterforskingen, og spørres om han har noe ytterligere å anføre til dem. Han skal dessuten gjøres kjent med at påtalemyndigheten vil kunne treffe sin avgjørelse i saken på grunnlag av disse opplysningene. § 8-3 Særregler når mistenkte er under 18 år Er mistenkte under 18 år, skal han spørres om vergenes navn og bopel. Vergene underrettes så vidt mulig om avhøret og gis som regel anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg, herunder om forsvarerspørsmålet. Dersom mistenkte samtykker i pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), jf. § 8-2 sjuende ledd, skal også vergene spørres om de samtykker i slik pådømmelse. En representant for kommunens barneverntjeneste skal så vidt mulig gis anledning til å være til stede. § 8-4 Forsvarerens adgang til å være til stede ved avhøret Dersom mistenkte ber om det, skal forsvareren gis adgang til å være til stede ved avhøret. Under avhøret må mistenkte ikke rådføre seg med forsvareren før han svarer på spørsmål som blir rettet til ham, hvis ikke politiet samtykker i det. § 8-5 Underretning til fornærmede om at mistenkte er avhørt Fornærmede med bistandsadvokat skal i alminnelighet varsles når den mistenkte er avhørt første gang. § 8-6 Opplysninger som skal gis ved avhør Første gang fornærmede bli avhørt, skal han spørres om sitt syn på om lovbruddet bør påtales. Fornærmede og etterlatte skal gjøres kjent med adgangen til å få fremmet sivile krav i forbindelse med straffesaken. Tilsvarende gjelder ved avhør av andre som kan fremme sivile krav i saken, jf. straffeprosessloven § 3 . Hvis de ikke har krav på bistandsadvokat, skal de spørres om de ønsker at påtalemyndigheten fremmer kravet for dem og orienteres om hvilke prosessuelle konsekvenser dette har fremfor at de fremmer kravet selv etter straffeprosessloven § 428 . De skal også informeres om at de må gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen på kravet, samt hvilke bevis de kan oppgi. Det skal opplyses om at fornærmede, hvis tiltale tas ut, vil gis en kort frist til eventuelt å fremme kravet selv eller til å be om endringer i kravet slik det er angitt i tiltalebeslutningen. Fornærmede som er blitt skadet ved en straffbar voldshandling, skal gjøres kjent med adgangen til å kreve erstatning av staten, og at erstatning kan nektes dersom kravet ikke er forsøkt tatt med i straffesaken. Det samme gjelder for etterlatte. § 8-7 Opplysning om rett til advokat I saker som nevnt i straffeprosessloven § 107a første og annet ledd skal fornærmede og etterlatte før forklaring gis, gjøres kjent med sin rett til å få bistandsadvokat. Det samme gjelder den som et besøksforbud skal beskytte, i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107a femte ledd. De skal også gjøres kjent med sin rett til å vente med å forklare seg til advokaten er til stede. Politiet skal spørre om en bestemt advokat ønskes oppnevnt i saken. Dersom den ønskede advokaten har kontor utenfor rettskretsen, skal politiet opplyse at merutgiftene ved dette kan kreves av den advokaten oppnevnes for. Har fornærmede eller etterlatte ikke ønske om en bestemt advokat, kan politiet vise til oversikten over faste bistandsadvokater ved ting- og lagmannsrettene, jf. straffeprosessloven § 107g . Det skal gå fram av rapporten om det er gitt slik informasjon som nevnt i første og annet ledd. § 8-8 Gjennomføring av avhøret Om gjennomføringen av avhøret gjelder reglene om avhør av vitner så langt de passer. § 8-9 Rett til avhør om lovbruddets virkninger Dersom bistandsadvokaten anmoder om det, skal politiet gjennomføre et særskilt avhør av fornærmede og etterlatte for å belyse hvilke virkninger lovbruddet har hatt for dem. § 8-10 Avhør av vitne Før det foretas avhør av vitne, skal det gjøres kjent med hva det ønskes forklaring om. Vitnet skal spørres om navn, fødselsdata, stilling og arbeidssted, bopel, telefon(er) og forhold til mistenkte og fornærmede. Dersom det er særlig grunn til det, skal vitnet også spørres om andre forhold som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen. Er vitnet fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 første og annet ledd, skal det før avhøret gjøres oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring i saken. Hvor forholdene gir grunn til det, bør vitnet gjøres kjent med fritaksreglene i straffeprosessloven §§ 121 , 122 tredje ledd og §§ 123 til 125. For øvrig kan vitnet etter omstendighetene gjøres kjent med at det ikke har plikt til å forklare seg for politiet med mindre det har forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 230 første ledd annet punktum. Vitnet skal gjøres kjent med at når forklaringen avgis, er vitnet under straffansvar forpliktet til å si den fulle sannhet og ikke legge skjul på noe som angår saken. § 8-11 Gjennomføringen av avhøret Vitner skal avhøres enkeltvis. Dersom vitnet antas å sitte inne med viktige opplysninger for sakens oppklaring, bør vitnet innkalles eller oppsøkes for personlig avhør. Vitnet skal forklare seg muntlig og skal oppfordres til så vidt mulig i sammenheng å forklare hva det vet om saken. Deretter kan særskilte spørsmål stilles. Vitnet skal anmodes om å oppgi kilden til sin kunnskap. Skal en person eller ting vises frem for et vitne til gjenkjennelse, oppfordres det først til å gi en så nøyaktig beskrivelse som mulig. Ved foto- eller personkonfrontasjon må det benyttes en fremgangsmåte som så vidt mulig utelukker mistanke om påvirkning og risiko for gal identifikasjon. Vitnet kan bruke opptegnelser om tall eller annet til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse hvem som har gjort opptegnelsene, når det er skjedd og formålet med dem. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt og foreta avhøret på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål om fornærmedes tidligere seksuelle atferd skal ikke stilles med mindre det er av vesentlig betydning for saken. Eventuelle spørsmål må stilles på en så hensynsfull måte som mulig. Avhørte skal ikke uten særlig grunn gis kopi av sin forklaring. Den avgitte forklaring skal heller ikke uten særlig grunn gjøres kjent for andre. § 8-12 Særregler om avhør av vitne under 16 år og vitne med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse Etter straffeprosessloven § 239 avhøres vitner under 16 år og vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse ved tilrettelagte avhør i nærmere angitte saker. For tilrettelagte avhør gjelder reglene i straffeprosessloven § 239 til § 239f og forskrift 24. september 2015 nr. 1098 om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør). Selv om et avhør av et barn under 16 år ikke gjennomføres som tilrettelagt avhør, bør barnets foreldre, en foresatt eller en annen som barnet har tillit til gis anledning til å være til stede under avhøret. Det gjelder ikke dersom vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det. Er mistenkte i saken en av barnets foreldre eller foresatte, bør det som regel sørges for at det oppnevnes midlertidig verge (setteverge) for å bistå barnet ved avhøret. Det må legges vekt på at avhøret skjer på en hensynsfull måte. § 8-13 Hvem kan være til stede ved avhøret Politiet kan tillate at forsvareren er til stede ved avhør av vitne dersom dette kan skje uten skade for etterforskingen. Er det oppnevnt bistandsadvokat i medhold av straffeprosessloven § 107a , skal advokaten varsles om tidspunktet for avhør av klienten, og om advokatens rett til å overvære avhøret i henhold til straffeprosessloven § 107c annet ledd og § 239d første ledd. Dersom fornærmede ønsker det og ikke særlige grunner taler mot det, kan en person fornærmede har tiltro til være til stede ved avhøret. Politiet kan nekte fornærmede å ha til stede en person som selv er vitne i saken, jf. § 8-11 første ledd. Fornærmede skal før avhøret tar til gjøres kjent med sin rett etter tredje ledd. § 8-14 Utarbeidelse av rapport om avhøret Det skal settes opp rapport om avhør av mistenkte og vitne. Rapporten skal angi tjenestedistrikt, tiden og stedet for avhøret, avhørets varighet og hvilken tjenestemann (navn og stilling) som har opptatt forklaringen. Det skal også angis hvem som ellers har vært til stede under avhøret. Videre skal rapporten gi opplysning om hva saken gjelder og avhørtes navn, adresse og stilling. For nærmere personopplysninger om mistenkte skal det vises til personaliarapporten som skal settes opp etter § 8-15 . Ved avhør av vitner skal rapporten inneholde de opplysninger som er nevnt i § 8-10 annet ledd. Ved avhør av anonyme vitner etter straffeprosessloven § 234 a skal personopplysninger og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, protokolleres og oppbevares etter reglene i kapittel 8A. Enhver forklaring skal skrives ned. Tilståelser og andre særdeles viktige uttalelser bør så vidt mulig gjengis med avhørtes egne ord. Forklaringen skal leses opp til vedtakelse. Dersom avhørte ønsker det, kan gjennomlesning tre i stedet for opplesning. Krever avhørte endringer, skal disse foretas ved tilføyelse til rapporten. Forklaringen skal så vidt mulig forelegges avhørte til underskrift. Nekter avhørte å undertegne forklaringen, skal dette opplyses i rapporten. Har det ikke vært anledning til å skrive ned forklaringen på stedet, skal det gjøres snarest mulig. Rapporten bør fortrinnsvis skrives på skrivemaskin, med mindre protokollasjon skjer ved diktat til lydopptak etter reglene i § 8-16 sjette ledd. Eventuell kladd med avhørtes underskrift skal oppbevares på saken. Av rapporten må det kunne ses om de former som er foreskrevet ved lov eller instruks er iakttatt. Vedkommende som har skrevet rapporten skal undertegne denne. Ved avhør over telefon bør rapporten om avhøret utarbeides i form av egenrapport fra tjenestemannen. § 8-15 Utarbeidelse av personaliarapport m.m. I forbindelse med avhør av mistenkte skal det utarbeides en personaliarapport som skal inneholde følgende opplysninger: Fullt navn, fødselsdata, fødselsnummer, bosted, telefon og fødested. I den grad det anses nødvendig, skal rapporten dessuten inneholde: Foreldrenes navn, mistenktes statsborgerskap, stilling og arbeidssted, formue og inntekt, samlivsforhold og navn på ektefelle og samboende, forsørgelsesbyrde, skolegang og faglig utdannelse, offentlige bevilgninger og sertifikater, vernepliktsforhold, pensjonsrettigheter, tidligere påtaleunnlatelser, straffedommer og forelegg, tidspunkt for eventuell løslatelse fra soning og ikke avgjorte saker. Er mistenkte under 18 år, skal rapporten også inneholde opplysning om foreldrenes bosted. Dersom foreldrene ikke bor sammen, skal det opplyses hvem som har foreldreansvaret. Etter omstendighetene skal rapporten også gi opplysning om mistenktes personlige forhold, særlig i hjem og skole, og om det har vært truffet tiltak overfor mistenkte med hjemmel i barnevernloven av 17. juli 1992 nr. 100 . Opplysningene som nevnt foran skal søkes innhentet ved avhøret av mistenkte, jf. § 8-1 tredje ledd, og ellers på annen hensiktsmessig måte. Innhenting av mer omfattende opplysninger om mistenktes personlige forhold skal skje i form av personundersøkelse, jf. kap. 14 . I saker om lovbrudd med strafferamme på fengsel i minst 6 måneder skal det innhentes utskrift fra reaksjonsregisteret. Dersom opplysningene ikke kan bekreftes på annen måte, skal det dessuten innhentes aldersattest fra vedkommende folkeregister. Har det skjedd endringer i de forhold som er omtalt i rapporten, skal rapporten ajourføres. I enkle saker kan det unnlates å sette opp personaliarapport inntil det eventuelt viser seg at saken må sendes retten til avgjørelse. Personaliarapporten og utskrifter som nevnt i femte ledd annet punktum skal ved arkivering oppbevares som bestemt i politiregisterforskriften § 25-3 første ledd annet punktum. § 8-16 Bruk av lydopptak ved avhøret Ved politiavhør av mistenkt eller vitne kan lydopptak foretas når det finnes hensiktsmessig. Når lydopptak foretas, skal den som avhøres være underrettet om dette på forhånd. Selv om det foretas lydopptak, skal det skrives rapport på vanlig måte. I rapporten skal det opplyses at det er tatt lydopptak av forklaringen. Etter omstendighetene kan utskrift av lydopptaket tre i stedet for nedtegning av forklaringen i rapporten. Siktede og hans forsvarer har samme rett til å få lydopptaket avspilt som til å gjøre seg kjent med saksdokumentene. Opptaket oppbevares av politiet til saken er endelig avgjort. Skrives opptaket ut, blir utskriften et av sakens dokumenter. I stedet for at en forklaring skrives ned og leses opp til vedtakelse, kan protokollasjon skje ved diktat til lydopptak. Den avhørte skal i så fall spørres om han ønsker lydopptaket avspilt til godkjenning, og ha anledning til å gjøre tilleggsbemerkninger. Et slikt lydopptak skal alltid skrives ut så snart som mulig, undertegnes av den som har foretatt avhøret, og vedlegges sakens dokumenter. Lydopptaket oppbevares til saken er endelig avgjort. Kap. 8A. Anonym vitneførsel § 8A-1 Behandling og oppbevaring av opplysninger ved anonym vitneførsel Opplysninger om navnet til et anonymt vitne, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a , og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal nedtegnes i et særskilt dokument. Dokumenter som inneholder opplysninger som nevnt i første ledd, skal behandles og oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen på samme måte som dokumenter med beskyttelsesgrad «STRENGT FORTROLIG». § 8A-2 Utarbeidelse av protokoll I saker der politiet vurderer å fremsette begjæring om anonym vitneførsel, skal det føres en protokoll som sikrer notoritet om vitnets identitet og om vitnets kontakt med politiet. I tillegg skal rapporten inneholde en vurdering av hvorfor vitnet ønsker å forklare seg anonymt og av vitnets troverdighet. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om den praktiske gjennomføringen av bestemmelsene i dette kapitlet. Kap. 9. Bruk av tvangsmidler. § 9-1 Påtalemyndighetens beslutning om pågripelse Påtalemyndighetens beslutning om pågripelse skal være skriftlig og inneholde mistenktes navn, fødselsdata og bopel, en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen for pågripelsen. I beslutningen skal også gis opplysning om hvilken straffebestemmelse som mistanken gjelder. Innholdet av bestemmelsen skal gjengis så langt det er av betydning for saken. Dersom formålet med beslutningen ellers kunne forspilles, kan beslutningen gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. § 9-2 Pågripelse og varetektsfengsling av unge personer Personer under 18 år bør ikke pågripes eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig påkrevet. For personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak, f.eks. midlertidig plassering i egnet institusjon under barnevernet, når det er adgang til det. Blir det aktuelt å begjære fengsling av en person under 18 år, skal kommunens barneverntjeneste om mulig underrettes om dette. § 9-3 Begrensning av varetekt hvor det er sannsynlig med betinget reaksjon m.m. Dersom det er grunn til å anta at saken vil bli avgjort ved påtaleunnlatelse, forelegg eller betinget dom, bør vedkommende ikke begjæres varetektsfengslet med mindre det anses særlig påkrevet. § 9-4 Bruk av andre tiltak enn pågripelse og fengsling Det må alltid vurderes om tiltak i medhold av straffeprosessloven § 181 kan tre i stedet for pågripelse eller begjæring om varetektsfengsling. Siktede skal gjøres kjent med sin rett til å bringe avgjørelsen om bruk av slike tiltak inn for retten. § 9-4a Undersøkelse av om varetekt kan gjennomføres med elektronisk kontroll Dersom påtalemyndigheten vurderer at oppholdspåbud med elektronisk kontroll kan ivareta formålene med varetektsfengsling, skal påtalemyndigheten så snart som mulig ta kontakt med kriminalomsorgen for å igangsette undersøkelser av om vilkårene for slik gjennomføring er oppfylt. Tilsvarende gjelder dersom retten pålegger påtalemyndigheten å initiere slike undersøkelser. Undersøkelser etter første ledd første punktum skal ikke igangsettes dersom dette vil gå ut over etterforskning som kan føre til at fengsling likevel ikke er nødvendig eller blir helt kortvarig. Som del av undersøkelser etter første ledd, kan påtalemyndigheten også overlate til kriminalomsorgen å innhente samtykke etter straffeprosessloven § 184b annet ledd . Dersom påtalemyndigheten, etter at den siktede er varetektsfengslet, vurderer at oppholdspåbud med elektronisk kontroll kan ivareta formålene med varetektsfengsling, skal påtalemyndigheten snarest mulig og senest innen en uke bringe spørsmålet om overføring til oppholdspåbud med elektronisk kontroll inn for retten. Dersom siktede er under 18 år, eller dersom siktedes helsetilstand gjør det nødvendig, skal spørsmålet bringes inn for retten uten ugrunnet opphold. § 9-4b Orientering til barnevernstjenesten om mindreårige hustandsmedlemmer Begjæres det varetekt som oppholdspåbud med elektronisk kontroll etter straffeprosessloven § 184b , og noen av siktedes husstandsmedlemmer er under 18 år, skal kommunens barnevernstjeneste om mulig underrettes om dette. § 9-4c Fremstilling Siktede kan fremstilles dersom ikke sikkerhetsmessige eller kapasitetsmessige hensyn taler mot. § 9-4d Tilbaketrekking av samtykke, brudd på vilkår eller manglende egnethet under gjennomføringen av varetekt med elektronisk kontroll Dersom et samtykke etter straffeprosessloven § 184b annet ledd trekkes etter at fengslingskjennelsen er avsagt, må påtalemyndigheten uten ugrunnet opphold vurdere om siktede skal løslates eller pågripes for innsetting i fengsel. Det samme gjelder dersom siktede bryter vilkårene for gjennomføringen, begår nye straffbare forhold under gjennomføringen, eller dersom gjennomføring med oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke lenger anses egnet. En beslutning om innsettelse i fengsel etter første ledd, må skje innenfor rammene fastsatt i fengslingskjennelsen. For øvrig gjelder reglene om pågripelse i straffeprosessloven kapittel 14 . § 9-4e Meldeplikt ved fremstilling, pågripelse, fengsling e.l. Påtalemyndigheten skal straks orientere kriminalomsorgen dersom siktede skal fremstilles, eller blir pågrepet, fengslet eller på annen måte innbrakt av politiet, og dette kan få betydning for gjennomføringen av varetekt med elektronisk kontroll. § 9-5 Fortegnelse over beslaglagte ting Det skal settes opp en nøyaktig fortegnelse over beslaglagte ting. Dersom det som ledd i sakens behandling er nødvendig å ta kopi av beslaglagte dokumenter, skal dette gå fram av fortegnelsen eller ved anmerkning på det kopierte dokumentet. Dersom det er tatt beslag i gjenstander som antas å være fravendt noen ved en straffbar handling, og fornærmede er kjent, skal politiet opplyse fornærmede om beslaget og gi informasjon om når beslaget kan forventes opphevet. Påtalemyndigheten skal straks oppheve beslaget, såfremt bevis kan sikres på annen måte. Når beslaget er opphevet, skal gjenstanden straks utleveres i samsvar med straffeprosessloven § 214 første ledd. § 9-6 Underretning om varetektsfengsling mv. av siktede til fornærmede ved visse typer lovbrudd Politiet skal så snart som mulig underrette fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge om at siktede er varetektsfengslet og for hvor lang tid. Likeledes skal fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge underrettes så snart som mulig dersom siktede løslates eller fengsling forlenges. § 9-7 Underretning om besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a Dersom det er grunn til å tro at det foreligger slike særlige forhold som nevnt i straffeprosessloven § 222a , skal det gis underretning om adgangen til å begjære besøksforbud mv til den et slikt forbud skal beskytte. Vedkommende skal så snart som mulig underrettes om ilagt besøksforbud, og om hvor lang tid forbudet gjelder for. Den forbudet skal beskytte og den forbudet retter seg mot skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet om besøksforbud inn for retten. Den forbudet retter seg mot, skal også gjøres kjent med at overtredelse er straffbart. § 9-8 Kommunikasjonskontroll Ved kommunikasjonskontroll gjelder forskrift fastsatt ved kongelig resolusjon 31. mars 1995 nr. 281 om kommunikasjonskontroll. Mistenkte skal ved forespørsel gjøres kjent med vilkårene for opplysning om kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven § 216j . Det skal også gis opplysning om hvordan mistenkte skal sette frem begjæring om slik underretning. § 9-9 Ikke gitt § 9-10 Melding til den konsulære stasjon om tvangstiltak mot utlendinger Blir en utenlandsk statsborger pågrepet eller fengslet, skal han gjøres kjent med at han har rett til å be om at vedkommende konsulære stasjon blir underrettet. Når siktede ber om det, skal vedkommende konsulære stasjon straks underrettes om pågripelsen eller fengslingen. Kap. 9A. Påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer § 9A-1 Oppnevning av forsvarer En siktet som er pågrepet, skal så vidt mulig ha forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen, jf. straffeprosessloven § 98 første ledd. Siktede skal spørres om han ønsker forsvarer, og om det eventuelt ønskes en bestemt forsvarer. Svaret skal føres inn i arrestjournalen. § 9A-2 Hvem som skal oppnevne forsvarer Når det skal oppnevnes forsvarer etter straffeprosessloven § 98 første ledd, skal påtalemyndigheten straks avklare om det er tingretten eller påtalemyndigheten som skal foreta oppnevnelsen. Dersom behovet for forsvarer oppstår innenfor tingrettens åpningstid, og det ikke er noe som tilsier at retten ikke straks kan behandle begjæringen, skal begjæring om oppnevning av forsvarer sendes til tingretten. Sammen med begjæringen skal påtalemyndigheten opplyse om den pågrepne ønsker en bestemt forsvarer. § 9A-3 Fritt forsvarervalg Når påtalemyndigheten skal oppnevne forsvarer, og den pågrepne ber om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes etter reglene i straffeprosessloven § 102 første ledd. § 9A-4 Hvem som ellers skal oppnevnes Når den pågrepne ikke har bedt om en bestemt forsvarer, eller den som er ønsket er forhindret fra å påta seg vervet, skal påtalemyndigheten oppnevne den forsvarer som står for tur på en liste over faste forsvarere som påtalemyndigheten har innhentet fra den lokale tingretten. Påtalemyndigheten må sørge for å holde listen over faste forsvarere à jour gjennom kontakt med tingretten. Alle henvendelser til advokater som ledd i oppnevnelsen av forsvarer skal journalføres hos påtalemyndigheten. § 9A-5 Varigheten av oppnevningen Påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer gjelder fra oppnevningen og frem til den pågrepne løslates eller fremstilles for retten, eventuelt frem til retten på et tidligere tidspunkt behandler spørsmål om oppnevnelse av forsvarer, jf. § 9A-7 . § 9A-6 Orientering til tingretten Når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer, skal den sende kopi av oppnevningen og siktelsen til tingretten. § 9A-7 Klage Den pågrepne kan bringe en unnlatelse av å oppnevne forsvarer og påtalemyndighetens avgjørelse av hvem som skal oppnevnes, inn for tingretten. Påtalemyndigheten skal være behjelpelig med straks å sende saken til retten. Retten skal vurdere om påtalemyndighetens beslutning er i samsvar med straffeprosessloven. Retten kan gjøre de endringer i beslutningen som den anser hensiktsmessig. § 9A-8 Fastsetting av salær til forsvarer Tingretten skal motta, kontrollere og honorere arbeidsoppgave og salærkrav fra forsvarer oppnevnt av påtalemyndigheten. Eventuell feilsending av arbeidsoppgave og salærkrav til påtalemyndigheten skal oversendes tingretten, med kopi til forsvareren. Kap. 10. Kroppslig undersøkelse av mistenkte. § 10-1 Når kan mistenkte underkastes kroppslig undersøkelse Kroppslig undersøkelse kan foretas overfor den som med skjellig grunn mistenktes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke framstår som et uforholdsmessig inngrep. Hvis den det gjelder samtykker skriftlig, kan det innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. Bestemmelsene i denne instruksen gjør ingen endringer i adgangen til å foreta rent ytre undersøkelse av kropp og klær m.m. etter reglene om ransaking, jf. straffeprosessloven §§ 192 flg. § 10-2 Avgjørelse av retten om kroppslig undersøkelse Uten mistenktes samtykke kan kroppslig undersøkelse bare foretas etter at retten ved kjennelse har gitt tillatelse til undersøkelsen. Påtalemyndigheten avgjør om rettens tillatelse til kroppslig undersøkelse av mistenkte skal begjæres. Begjæringen skal inneholde en kort beskrivelse av den handling mistanken gjelder og grunnen til at undersøkelsen må antas å være av betydning for sakens opplysning. Videre skal begjæringen angi hva undersøkelsen skal gå ut på. Før det treffes avgjørelse om kroppslig undersøkelse av mistenkte, skal vedkommende så vidt mulig og tilrådelig få adgang til å uttale seg. § 10-3 Avgjørelse av påtalemyndigheten om kroppslig undersøkelse Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan påtalemyndigheten på egen hånd gi ordre om at det skal foretas kroppslig undersøkelse av mistenkte. Slik ordre trer i så fall istedenfor kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Den skal angi hva undersøkelsen skal gå ut på. Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordren gis muntlig, men den skal i så fall nedtegnes snarest mulig. Reglene i § 10-2 tredje ledd gjelder tilsvarende. § 10-4 Begrensninger i undersøkelsesadgangen m.m. Kroppslig undersøkelse kan bare foretas i den utstrekning det kan skje uten fare eller betydelig smerte for mistenkte. Det må ikke foretas gastroskopi (mageundersøkelse) eller tas urinprøve ved bruk av kateter. For øvrig skal undersøkelsen alltid foretas så hensynsfullt som mulig. Den skal ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig, og skal utføres på en minst mulig krenkende måte. Det må bare brukes makt i det omfang og så lenge det er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsen på tilfredsstillende måte. Det kan ikke brukes makt som innebærer fare eller betydelig smerte for mistenkte. § 10-5 Hvem som kan foreta kroppslig undersøkelse Følgende undersøkelser må bare utføres av kvalifisert helsepersonell og fortrinnsvis, når det kan skje uten at formålet med undersøkelsen forspilles, av lege eller etter forordning av lege i det enkelte tilfelle: Blodprøvetaking Undersøkelse ved bruk av røntgen Undersøkelse av rektum eller vagina Undersøkelse ved klyster eller tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel Andre inngrep som krever medisinsk sakkunnskap. Undersøkelse ved klyster eller tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel som ikke utføres av lege, må bare foretas under overoppsyn av lege. Undersøkelse med bruk av rektoskop må bare foretas av lege. For øvrig kan kroppslig undersøkelse, så som urinprøve, utåndingsprøve (alcotest) og undersøkelse av munnhule, utføres av politiet. § 10-6 Den praktiske gjennomføring av undersøkelsen Før undersøkelsen utføres, skal kjennelsen eller ordren om kroppslig undersøkelse leses opp for eller forevises mistenkte. Foreligger det ikke skriftlig beslutning, skal det opplyses hva saken gjelder og hva undersøkelsen skal gå ut på. Ved undersøkelsen skal det bare være til stede personer som trengs av hensyn til gjennomføringen av undersøkelsen. De tilstedeværende har plikt til å bevare taushet overfor uvedkommende om hva de har iakttatt. Når hensynet til ærbarhet tilsier det, skal de tilstedeværende personer så vidt mulig være av samme kjønn som mistenkte. Dette gjelder likevel ikke for helsepersonell som tar del i undersøkelsen. Når undersøkelsen foretas, skal det så vidt mulig være til stede et vitne som ikke er ugild etter reglene i domstolsloven § 110 annet ledd. Undersøkelse av mer omfattende eller intim karakter kan bare foretas innendørs og i et eget avskilt rom. § 10-7 Skriftlig erklæring om undersøkelsen Sakkyndige som bistår påtalemyndigheten, skal gi en skriftlig erklæring om undersøkelsen etter reglene i straffeprosessloven § 153 tredje ledd. Dersom undersøkelsen blir foretatt av politiet, jf. § 10-5 siste ledd, skal en tilsvarende skriftlig erklæring gis av vedkommende polititjenestemann. § 10-8 Rapport Det skal på stedet eller snarest mulig settes opp en rapport over kroppslig undersøkelse som blir foretatt etter reglene i straffeprosessloven § 157 . Rapporten skal gi opplysning om: Mistenktes navn, fødselsdata og bopel og hva mistanken gjelder Rettens kjennelse, eventuelt påtalemyndighetens ordre om undersøkelsen Hvem som har foretatt undersøkelsen og når den fant sted Hva slags undersøkelse som ble foretatt og resultatet av den, eventuelt ved en henvisning til den skriftlige erklæringen som utarbeides i samband med undersøkelsen. Rapporten skal undertegnes av rapportskriveren og i tilfelle av vitnet. Når rapporten gjelder kroppslig undersøkelse som nevnt i § 10-5 første ledd bokstavene b til e, skal det tas en ekstra gjenpart som arkiveres særskilt til bruk for innrapportering etter § 10-9 . § 10-9 Innrapportering m.m. Ved hvert årsskifte skal gjenpart av de rapporter som er nevnt i § 10-8 tredje ledd sendes til riksadvokaten. Riksadvokaten fører statistikk over de ulike typer kroppslige undersøkelser som det kommer inn rapport om. Riksadvokaten sender for hvert år statistikken til Justisdepartementet med de merknader han mener saken måtte foranledige. Departementet kan innhente nærmere opplysninger om politiets og påtalemyndighetens behandling av saker hvor det er begjært eller foretatt kroppslige undersøkelser – både generelt og med henblikk på konkrete saker. Kap. 11. Fingeravtrykk og fotografering av mistenkte m.m. § 11-1 Adgang til å ta fingeravtrykk og fotografi av mistenkte Når det anses nødvendig for å oppklare en straffesak som kan medføre frihetsstraff, kan det tas fingeravtrykk og fotografi av enhver som er mistenkt i saken. Dette gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. § 11-2 Adgang til å ta fingeravtrykk og fotografi i registreringsøyemed Adgangen til å ta fingeravtrykk og fotografi i registreringsøyemed følger av straffeprosessloven § 160 og politiregisterloven § 13 jf. politiregisterforskriften § 46-5 . Riksadvokaten kan gi nærmere regler om i hvilken utstrekning det skal tas fingeravtrykk og fotografi etter politiregisterforskriften § 46-5 annet ledd. Når det er behov for det, kan det tas nytt fotografi av siktede som er varetektsfengslet eller som soner en dom eller er idømt forvaring i lukket anstalt. § 11-3 Fremgangsmåten når det tas fingeravtrykk og fotografi Fingeravtrykk og fotografi tas av politiet. Sjefen for Kripos kan gi nærmere regler om hvordan fingeravtrykk og fotografi skal tas. § 11-4 Tvangsgjennomføring av fingeravtrykk og fotografi Nekter noen å medvirke til at det tas fingeravtrykk og fotografi av ham, må det ikke brukes makt uten at retten ved beslutning har avgjort at vilkårene for å ta fingeravtrykk og fotografi er til stede. § 11-5 Føring i fotoregisteret og fingeravtrykkregisteret Fingeravtrykk og fotografi som er tatt i samsvar med § 11-2 føres i fotoregisteret og fingeravtrykkregisteret etter reglene i politiregisterforskriften kapittel 46 . Kap. 12. Bistand fra sakkyndige. § 12-1 Politiets anmodning om bistand fra sakkyndige Dersom det blir aktuelt å søke bistand hos sakkyndige utenfor politiet til bruk for etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 148 , skal oppdragets formål og omfang angis skriftlig. Haster saken, kan foreløpig begjæring settes fram muntlig. Når det antas at en sakkyndig gransking vil medføre betydelige utgifter for det offentlige, bør saken forelegges statsadvokaten før det treffes beslutning om slik gransking. Begjæringen om rettsmedisinsk bistand skal fremsettes overfor Rettsmedisinsk institutt. Dersom det ved slikt opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan likevel den bistand som ikke kan vente, søkes direkte hos den sakkyndige. § 12-2 Rettslig oppnevning av sakkyndige Når påtalemyndigheten ber retten foreta oppnevning av sakkyndige, skal den skriftlig angi hva som i tilfelle ønskes undersøkt og hva som det ønskes uttalelse om. I påtrengende tilfelle kan foreløpig begjæring settes fram muntlig. Må det antas at en sakkyndig gransking vil medføre betydelige utgifter for det offentlige, bør saken forelegges statsadvokaten før det anmodes om rettens oppnevning av sakkyndige. Saken skal alltid forelegges statsadvokaten før det begjæres oppnevnt sakkyndige til å foreta mentalobservasjon. § 12-3 Bistand fra forvaltningsorganer Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om politiets bruk av sakkyndig bistand fra andre offentlige organer. Kap. 13. Sakkyndig likundersøkelse. § 13-1 Sakkyndig likundersøkelse ved mistanke om straffbar handling og funn av ukjent lik Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Det samme gjelder når en person finnes død uten at vedkommendes identitet straks kan bringes på det rene. § 13-2 Sakkyndig likundersøkelse i andre tilfeller Politiet bør i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes selvmord eller selvvoldt skade ulykkestilfelle yrkesskade eller yrkessykdom feil, forsømmelse eller uhell ved medisinsk undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det samme gjelder når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket. Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når et barn under 18 år dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss, med mindre særlige grunner gjør det ubetenkelig å unnlate slik undersøkelse. Politiet bør også i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og dødsfallet har skjedd i fengsel, arrestlokale eller under administrativ frihetsberøvelse. Bestemmelsene i første til fjerde ledd er ikke til hinder for at sakkyndig likundersøkelse også ellers kan foretas når lovens vilkår er oppfylt. § 13-3 Varsling av avdødes nærmeste Før sakkyndig likundersøkelse foretas etter § 13-2 , bør avdødes pårørende om mulig varsles og gis høve til å uttale seg. § 13-4 Gjennomføring av sakkyndig likundersøkelse Sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig. Kap. 14. Personundersøkelse. § 14-1 Når skal personundersøkelse foretas Personundersøkelse av siktede skal som regel foretas når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler. Ved avgjørelsen om personundersøkelse skal foretas, skal det særlig legges vekt på siktedes alder og miljøforhold, sakens alvor, undersøkelsens betydning for sakens avgjørelse og om undersøkelsen vil kunne føre til en uheldig forsinkelse av saken. Dersom det tidligere har vært utført personundersøkelse av siktede, bør det innhentes tilleggsopplysninger fra friomsorgskontoret dersom undersøkelsen er eldre enn ett år. § 14-2 Fremgangsmåten når det treffes beslutning om personundersøkelse Det bør så hurtig som mulig tas stilling til om det skal foretas personundersøkelse av siktede. Før det treffes beslutning om personundersøkelse, bør siktede spørres om han samtykker i slik undersøkelse. Han bør i den forbindelse også kort forklares hva personundersøkelsen vil gå ut på. Han skal samtidig gjøres kjent med at hans samtykke likevel ikke er noe vilkår for at en slik undersøkelse kan foretas, jf. straffeprosessloven § 162 . § 14-3 Iverksetting av beslutning om personundersøkelse Når det er truffet beslutning om personundersøkelse, skal beslutningen og kopi av de nødvendige dokumenter sendes til vedkommende friomsorgskontor. Dette gjelder også når retten har oppnevnt en bestemt person til å foreta undersøkelsen. Personundersøkelsen bør som regel utføres ved det friomsorgskontoret der siktede bor eller for et lengre tidsrom oppholder seg. Siktede skal snarest mulig varsles om at det er besluttet å foreta personundersøkelse av ham dersom han ikke tidligere har samtykket til dette. Om utførelsen av personundersøkelsen gjelder ellers regler om personundersøkelse gitt av Justisdepartementet. § 14-4 Avgjørelsen av påtalespørsmålet når det er besluttet personundersøkelse Dersom politiet mener at en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, bør kunne avgjøres ved tilståelsesdom, skal det avvente resultatet av personundersøkelsen før saken sendes statsadvokaten med mindre sakens avgjørelse ellers ville bli forsinket i urimelig grad. § 14-5 Underretning til siktede om gjennomført personundersøkelse Når undersøkelsen er gjennomført, bør siktede som regel gis underretning om dette og om at han vil kunne gjøre seg kjent med undersøkelsen etter de vanlige regler om dokumentinnsyn på etterforskingsstadiet, jf. kap. 16 . § 14-6 Underretning til friomsorgskontoret om sakens avgjørelse Har det vært utført personundersøkelse av siktede, skal politiet underrette vedkommende friomsorgskontor om sakens avgjørelse. Kap. 15. Rettslig avhør m.m. § 15-1 Når det bør begjæres rettslig avhør Når vilkårene antas å være til stede for tilståelsesdom, bør saken sendes tingretten med begjæring om rettslig avhør av siktede og mulig pådømmelse. For øvrig avgjøres etter en konkret vurdering om det er grunn til å begjære rettslig avhør av siktede og vitner i saken. Ved avgjørelsen legges bl.a. vekt på sakens viktighet, forklaringens betydning for saken og muligheten for at forklaring for politiet vil bli bestridt under hovedforhandlingen. Bevisopptak til bruk for hovedforhandling skal normalt begjæres når vilkårene i straffeprosessloven § 237 annet ledd er oppfylt. § 15-2 Innholdet i begjæringen om rettslig avhør Når det under etterforskingen begjæres rettslig avhør eller bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, bør det gis en kort beskrivelse av det forhold etterforskingen gjelder. Videre bør det angis hvilke straffebestemmelser som er aktuelle, samt navn og adresse på de personer som ønskes avhørt og om de ønskes avhørt som siktet, vitne eller sakkyndig. § 15-3 Anmodning om at retten overtar ledelsen av etterforskingen Dersom det er skjellig grunn til mistanke om at riksadvokaten eller en statsadvokat har begått en straffbar handling utenfor tjenesten, bør retten anmodes om å overta etterforskingen, jfr. straffeprosessloven § 247 . Spørsmålet om retten skal anmodes om å overta etterforskingens ledelse avgjøres av riksadvokaten, eventuelt statsadvokaten dersom det er riksadvokaten som er mistenkt i saken. Tiltalespørsmålet avgjøres etter vanlige regler, se straffeprosessloven § 65 til § 67 . § 15-4 Påtalemyndighetens fremmøte i rettsmøte under etterforskingen Påtalemyndigheten skal møte ved rettsmøte til behandling av spørsmålet om fengsling, med mindre særlige forhold gjør det upåkrevd. Også ved andre rettsmøter i tingretten utenfor hovedforhandling bør påtalemyndigheten som regel møte. Blir rettsmøte holdt med sikte på tilståelsesdom, jf. straffeprosessloven § 248 , gjelder dette likevel bare når det foreligger særlig grunn til at påtalemyndigheten bør møte. Vedkommende tjenestemann innen påtalemyndigheten avgjør om han selv skal møte eller om dette skal overlates en underordnet tjenestemann. I enklere saker kan det overlates til en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, å møte i rettsmøter i tingretten utenfor hovedforhandling på vegne av påtalemyndigheten. Dette bør dog ikke gjøres i saker hvor siktede møter med forsvarer eller hvor det kan bli spørsmål om ubetinget frihetsstraff i sak som fremmes etter straffeprosessloven § 248 . Kap. 16. Mistenktes, forsvarerens og andres rett til dokumentinnsyn på etterforskingsstadiet. § 16-1 Mistenktes og forsvarerens rett til dokumentinnsyn Mistenkte og hans forsvarer har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter reglene i straffeprosessloven § 242 . § 16-2 Forsvarerens rett til kopi av saksdokumentene Etter anmodning skal politiet så langt råd er gi forsvareren kopi av dokumenter som han har rett til å gjøre seg kjent med i saken. Dersom politiet finner det hensiktsmessig, kan i stedet de originale saksdokumentene lånes ut til forsvareren. Det skal i så fall settes en tidsfrist for utlånet. Er det sterke hensyn som taler mot å oversende saksdokumenter, kan de gjøres tilgjengelig for forsvareren på annen forsvarlig og hensiktsmessig måte. Retten til kopi i første ledd gjelder ikke dokumenter som omhandlet i kapittel 8A . § 16-3 Gjennomføringen av mistenktes rett til å gjøre seg kjent med saksdokumentene Dokumenter som mistenkte har rett til å gjøre seg kjent med i saken, leses opp for ham eller han gis anledning til selv å lese dem i politiets eller forsvarerens nærvær. Når det anses ubetenkelig, kan politiet tillate at mistenkte gis kopi av dokumentene. § 16-4 Fornærmedes og etterlattes rett til kopi av saksdokumentene Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge kan få kopi av sakens dokumenter i den grad det er nødvendig for at de skal kunne ivareta sine interesser i saken og det for øvrig anses ubetenkelig. Det samme gjelder andre som har fremmet sivile krav i saken. Bistandsadvokaten skal få tilsendt kopi av forklaringen til sin klient. Fornærmede og etterlatte må ikke uten politiets samtykke selv gis kopi av egen forklaring i saken. § 16-5 Andres rett til utlån/kopi av saksdokumentene Bestemmelsene i politiregisterforskriften § 27-2 første ledd gjelder tilsvarende ved utlån av dokumentene i en straffesak som ikke er avsluttet. For øvrig kan dokumentene i en verserende straffesak bare lånes ut når særlige grunner foreligger og det anses ubetenkelig av hensyn til sakens videre behandling. Er utlånsbegjæringen begrunnet med at dokumentene ønskes benyttet som bevis i en sivil tvist, jf. tvisteloven § 21-5 , kan de bare lånes ut etter begjæring av vedkommende domstol. Bestemmelsene i politiregisterforskriften § 27-2 fjerde til sjette ledd gjelder tilsvarende. Kap. 17. Innstilling (henleggelse) og gjenopptakelse av straffeforfølgning m